Fremmed i ett år

Fremmed i ett år

Strikking

Januar '17Posted by Heidi Biseth Fri, January 20, 2017 06:19:08
Født inn i en familie av strikkere, har jeg strikket i 35 år - sånn til og fra. Nesten som meditasjon, deilig å gjøre når jeg sitter på flyet, foran TV'en, hører på lydbok eller musikk. Ubeskrivelig deilig når jeg skal koble av fra teorier, skriving, undervisning. I mange land er ikke dette en aktivitet for akademikere. Det er for "lavere klasser" i samfunnet. Det bryr vi oss ikke særlig om i Norge - heldigvis. I Japan er det mange som driver med håndarbeid, som oftest de hjemmearbeidende kvinnene (dem er det mange av!). Og altså ikke de som jobber på min arbeidsplass.

En dag ga jeg bort et par hjemmestrikkede ullsokker til en kollega. Hun var kjempefornøyd - og ville lære å strikke. Full av energi og god til å organisere: Dette kunne ikke være en godt skjult hemmelighet! Her måtte flere inviteres. Dermed ble HU (Hiroshima University) Knitting Club født. Facebook event opprettet. Postere ble hengt opp på campus med invitasjon (jeg synes det var litt flaut...):Jeg tenkte at dette ble nok en ensom affære, men der tok jeg feil! Onsdag denne uken var det 6 personer innom kontoret mitt for å lære sokkestrikking, i hvert fall begynnelsen... Det var over all forventning
Deltakerne var administrative såvel som vitenskapelige, studenter og ansatte. Herlighet for en "ice breaker"! Jeg har hatt en plakat på kontordøra mi i et halvt år - en invitasjon til å spise lunsj med meg og diskutere fag og forskning. Oppmøtet kan telles på en hånd i den perioden. Men strikking kommer folk til! Jepp, nå er den faglige plakaten tatt ned fra kontordøra. Velkommen til HU Knitting Club er satt opp i stedet. Tror det tiltrekker flere folk smiley



  • Comments(2)//blogg.heidibiseth.no/#post48

Den ene...

Januar '17Posted by Heidi Biseth Fri, January 20, 2017 05:45:17
Altså... noen ganger er det ikke så mye - eller så mange som skal til! Det er den ene..., den ene personen som "brer vingene sine" litt rundt meg. Den ene personen som popper innom kontoret med en kopp kaffe og sier "Hei!". Den ene som viser meg hvilke trær som bærer gode frukter til å lage syltetøy av - i dette landet hvor jeg er ukjent med plantene. Den ene personen som skjønner jeg strever med å forstå 90% av matvarene i butikken fordi jeg ikke kan lese alle disse rare symbolene (altså japanske) og som tar meg med for å vise meg hvilke matvarer som kan brukes til hva. Den ene.. som sjenerøst introduserer meg til sine venner og sin familie - og dermed gir meg et bedre utgangspunkt for å jobbe med mitt sosiale nettverk. Den ene... gjør hverdagen min mye lysere. Selv om jeg likevel mest er alene, har jeg plutselig mye mer overskudd til å håndtere dagene.

Jeg er fremmed kun i ett år.. så reiser jeg hjem til det kjente. Hva med de som er fremmede i Norge uten mulighet til å reise hjem? Kan vi bidra med enkle ting i hverdagen som gjør det litt lettere å være til? Kan vi være den ene....? Det koster ikke mye

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post47

Kommunikasjon

Januar '17Posted by Heidi Biseth Fri, January 20, 2017 05:02:36
Jeg trodde det i all hovedsak var mine manglende japanskkunnskaper som skapte trøbbel i kommunikasjonen! Og selvfølgelig at jeg sliter med de sosiale kodene....Så kom jeg over en veldig morsom artikkel i Japan Times fra november. Forfatteren hevder at japanere i uminnelige tider har hatt problemer med kommunikasjon, ikke bare med gaikokujin (fremmede), men også med hverandre. Det eksisterer en nasjonal myte, ishindenshin, om at alle japanere forstår hverandre uten å si noenting..... Muligens fungerer det godt (nok) innad i Japan, men det innebærer at det tar lang tid før en samtale kommer i gang og at beslutninger fattes. Det skal visst følge med store sosiale utfordringer, spesielt for menn. Takuma (43) hevder at manglende kommunikative ferdigheter fører til at han ikke kan bli venn med fremmede eller med kvinner. Dermed går han på engelsk kurs og kurs som skal gjøre ham mer attraktivt på ekteskapsmarkedet - med mål om å kunne gifte seg når han blir 45.

House of Cards på Netflix skal visst være en stor hit, ansett som et sted man kan hente ideer og inspirasjon til å bli bedre på kommunikasjon. Kanskje må jeg pløye meg gjennom alle sesongene en gang til for å kunne kommunisere bedre med japanere? smiley



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post46

Å holde seg varm

Januar '17Posted by Heidi Biseth Mon, January 09, 2017 02:41:36
Det er ikke like kaldt i lille Saijo (i Øst-Hiroshima) som i Drammen, MEN boligene er virkelig ikke isolerte. Seriøst! Gradestokken kan krype over i den blå delen, men ikke isolerglass eller isolasjon i vegger - puh! Kjenner jeg savner den varme vedovnen hjemme..... Japanere har likevel sine triks - her er ett av dem:
Bord med dyne rundt hele veien.... Så fancy leilighet har ikke jeg, men har en parafinovn for å redusere strømforbruket. Den varmer godt, men det er selvfølgelig kun når den står på. Med en gang den slås av, dropper temperaturen til godt under komfortemperatur inne. Ullsokker, lag på lag med klær, skjerf, teppe (ja, innendørs!) - og litt strøm for at fingrene ikke skal fryse på tastaturet. Toppet med en kanne varm te, samt knekkebrød med brunost (kom akkurat inn døra i min savnede koffert).

Jeg sliter virkelig med å forstå den japanske logikken med så dårlig isolerte boliger. Vi må selvfølgelig slå av lys i rom vi ikke er i - for å spare strøm. Men den enorme mengden strøm som går med til å kjøle i sommerhalvåret og varme i vintermånedene er et ikke-tema. Ja, ja, hva skal en stakkars fremmed si?

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post45

Godt nytt år!

Januar '17Posted by Heidi Biseth Sun, January 01, 2017 09:27:14
De siste tre ukene av 2016 har blitt tilbrakt i Norge og Drammen - med flott utsikt over Drammen om kvelden fra stua vår (litt uskarpt, men dog...)Det har vært utrolig godt å være sammen med familie, venner og norske kolleger igjen. Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er som faktisk kan reise hjem, hjem til et land jeg forstår, hvor jeg kan de sosiale kodene, behersker språket og er velkommen. Det må i perioder være veldig tungt som fremmed i et land - uten mulighet for å reise hjem. Enklere blir det ikke dersom språket er vanskelig å lære, begrenset med sosiale relasjoner og man opplever et kaldt og fiendtlig miljø. Dette tenker jeg mye på når jeg ser en del av diskusjonene som foregår i (sosiale) media.

På den annen side har perioden hjemme gitt meg bekreftelse på hvor priviligert jeg er som har fått mulighet til å være "fremmed" for et år, et år fylt med tid til forskning og skriving. Aldri tidligere har jeg hatt en fulltids stilling med FoU. Oh, bliss! Så da utnyttes de siste dagene i Norge til fulle før jeg setter meg på flyet tilbake til Hiroshima hvor jeg effektivt jobber med forskningen/skrivingen min. I tillegg må jeg anstrenge meg ytterligere for å utvide mitt sosiale nettverk i Hiroshima og lære enda mer om hvordan det er å være fremmed i et land. Måtte 2017 bli et fredelig, lærerikt og produktivt år for oss alle! Kampai!!



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post44