Fremmed i ett år

Fremmed i ett år

Ensomhet

Juli '16Posted by Heidi Biseth Thu, July 28, 2016 03:03:38
Dette er absolutt ikke ment som en klagesang, men mer som refleksjoner rundt følelsen av ensomhet når man er ny i et land.
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg opplever ensomhet. Samtidig var jeg godt forberedt på at det ville skje. Selvfølgelig treffer jeg kolleger på kontoret hver dag, men her sitter man inne på kontoret med lite sosialisering. Intet kjøkken og kaffetrakter som i 5. etasje på Papirbredden. Ingen May Janne, Hein og andre morgenfulger som alltid er klar for en morgenkaffe. Døra til kontoret mitt holder jeg lukket på grunn av aircondition. Jeg kan velge mellom 30+ svette grader med døra åpen eller 26 tørre grader på kontoret.... Og så vet vi jo hvordan det er med fritiden vår. Den går ofte med til dagligdagse sysler som samvær med familie og venner, husarbeid, trening og hvile. Ikke lett å finne tid til å være samme med "fremmede". Det forstår jeg.

Jeg kan bare forestille meg hvordan det er for flyktninger som kommer alene til Norge, for eksempel enslig mindreårig ungdom. Ikke alltid enkelt å komme i kontakt med norsk lokalbefolkning. Snakker ikke språket. Forstår ikke de sosiale kodene. Og hva med all denne rare maten?? Ikke rart at innvandrere og flyktninger søker til noen og noe som er kjent. Det skal mye mentale krefter til for å håndtere en hverdag som fremmed i et land! Spesielt alene. I tillegg forventes det at de integrerer seg... som om det kan gjøres helt på egen hånd.

Jeg er overlykkelig dersom jeg kan snakke norsk på telefonen med noen. 90% av det som er i matbutikken aner jeg ikke hva er. Savner Jarlsbergost og nøkkelost! Og knekkebrød. Så har jeg ikke nok RAM i hjernen til å lære meg et nytt språk... det er så vanskelig!! Jeg glemmer alle ord jeg har lært som jeg ikke bruker hver dag. Da sitter jeg igjen med "hei", "takk" og "unnskyld". Ikke mye på en måned. I hvert fall ikke tilstrekkelig til at en vanlig japaner (som virkelig sliter med engelsk) har overskudd til å bruke tid med meg :-) Likevel kom jeg til et "dekket bord". Jobb var ordnet. Bolig var klar. Alt papirarbeidet har jeg fått hjelp til. Lønn har kommet inn på konto. Likevel synes jeg det er vanskelig å integrere meg.... kan ikke gjøre det alene. Ser ikke ut til at jobb og inntekt er det eneste som må til for integrering og bekjempelse av ensomhetsfølelsen.

I motsetning til flyktninger kan jeg faktisk reise hjem igjen. Til et trygt land, venner og familie, hus og hage. Til et land hvor jeg forstår de sosiale kodene, snakker språket flytende, skjønner hva jeg bør kjøpe i matbutikken. Men det er 11 måneder til. Hva med de som har måttet flykte fra alt og alle som er kjent og kjært, som aldri kan reise tilbake? Hvordan åpner vi våre liv for å ivareta ensomme medmennesker i nærmiljøet vårt?

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post18

Bønder - og en hageentusiast

Juli '16Posted by Heidi Biseth Wed, July 27, 2016 02:29:36
Den lille byen hvor jeg bor, Saijo, har lang tradisjon for å brygge sake. Det sies at det begynte så langt tilbake som i the Edo period (1603-1868), spesielt satte det fart når toget kom (og det er fortsatt viktig her). I Sakagura-dori (bryggerigata) er det intent mindre enn 8 sake-bryggerier, sjarmerende og åpne for smaking (snart tid for en liten tur der). Omkranset av høyder eller små fjell har Saijo et perfekt klima for å produsere ris av høy kvalitet. I tillegg er vannet meget bra. Dette gjør livet som bonde ganske så lukrativt. For de selger risen til sakebrygging, ikke til matproduksjon. Hvordan er det synlig? Jo, det kan være en relativt liten rismark, men alltid store, flotte og tradisjonelle hus:
Veggene skal være hvite, taket med brune glasserte takstein, gjerne noen drageliknende ornamenter i hvert hjørne på taket. Når jeg ser slike hus, vet jeg at her er det bønder som bor! Det er maaange av dem i området! Vi andre må forholde oss til relativt kjedelige boligblokker. Men jeg har en liten balkong. Som den hageentusiasten jeg er, har jeg selvfølgelig innstallert noen grønne planter. I dag tidlig blomstret det jammen også!



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post17

Sommervær

Juli '16Posted by Heidi Biseth Wed, July 27, 2016 02:00:57
Nå har jeg vært her i en måned. Det har ikke vært en eneste natt under 20 grader. Når jeg sykler til jobb om morgenen og kjenner at det er svale 24 grader, synes jeg det er vidunderlig! Likevel kommer jeg på jobb og svetten siler....(Ja, jeg har forklart norsk lærerutdanning for kolleger dagen før, jf. tavla bak)

Svetten siler ikke på grunn av sykkel uten gir eller motor, eller dårlig form (jo, litt kanskje), men av høy luftfuktighet. Det tar tid å venne seg til..... Tenkte jeg skulle holde ut kontorlivet uten aircondition en periode i starten. Når jeg kommer på kontoret og temperaturen ser slik ut:
... da må jeg skru den ned til 26. Det er egentlig ikke lov. Overalt står det oppslag om at aircondition ikke skal skrus på før 28 grader og ikke gå under 28 grader... så nå har svetten stoppa - og jeg skrur opp varmen! Skulle forøvrig ønske at den ikke blåste så mye, men jeg skjønner virkelig ikke annet enn at jeg skal skru av og på med den blå knappen. 28 tørre grader kan jeg leve med :-)

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post16

Pensjonister

Juli '16Posted by Heidi Biseth Mon, July 18, 2016 04:48:23
En samtale på toget med en tysk kollega på lørdag første oss inn på temaet om pensjonisttilværelsen i Japan. Landet har den høyeste forventede levealder i verden. Samtidig er fødselsraten på 1,4 per kvinne. Det betyr en stadig aldrende befolkning. Pensjonsalderen har nylig økt til 62 år. Likevel er ikke dette tilstrekkelig for å unngå krisen som kommer. Arbeidsinnvandring virker ikke til å være en opsjon her. I tillegg til færre arbeidtakere per pensjonist er også pensjonsutbetalingene veldig lave. Dermed er det en enorm alderdomsfattigdom i Japan, uten at jeg tror det blir diskutert særlig. Sykehjem er det få av. Familien er forventet å ivareta sine eldre. Dermed slutter kvinnene å jobbe for å se til foreldrene. Det fører til at hun mister pensjonsoppsparing og arbeidslivet mister arbeidsføre. Fattigdommen reproduseres. Jeg kjenner jeg er glad for å leve i et land med et velferdssystem som bedre ivaretar pensjonister....

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post15

Hager og natur

Juli '16Posted by Heidi Biseth Mon, July 18, 2016 04:13:12
Japanere er glad i hager og natur. Uansett hvor lite plass det er til hage, utnyttes enhver plass til noe gront (engelsk tastatur). En av mine fritidsinteresser er hagen. Jeg ser frem til et aar med mye inspirasjon slik at jeg kan jobbe videre med hagen naar jeg kommer hjem igjen. Her har jeg satt sammen noen bilder fra natur og hager i Saijo (Higashihiroshima), helgens utflukt til Hiroshima Botanical Garden (med bonsaier opp til 110 aar gamle, men ellers meget daarlig vedlikeholdt), samt fra Shukkei-en midt i Hiroshima by. I den sistnevnte hagen var det mange som sokte tilflukt rett etter at atombomben sprang. Derfor er det minnesteiner flere steder i hagen. Nyt video!

  • Comments(1)//blogg.heidibiseth.no/#post14

Frustrasjon!

Juli '16Posted by Heidi Biseth Thu, July 14, 2016 02:23:18
Frustrasjonen bygger seg opp.... en ting er at jeg ikke forstår skrift eller tale. Google Translate app'en funker veldig dårlig! Så jeg kan jo ikke uttrykke frustrasjonen min... kanskje like godt for omgivelsene å slippe og høre på?

Men nå er altså problemet at jeg ikke klarer å finne ut av hvor på fortauet jeg skal sykle. Og jeg sykler altså hver eneste dag. Det er venstrekjøring i Japan. Det klarer jeg å forholde meg til som syklist selv om jeg ennå ikke har skjønt hvilken side jeg har vikeplikt for (anyone?). Jeg tar som regel en sjans og kjører på. De ser jeg er utlending og viker. Så tenker jeg at når det er en stripe på fortauet, betyr det at fotgjengerne skal gå innerst, syklistene ytterst. Men vi skal vel sykle på venstre side på fortauet? Nå veler (der slo vestfoldsken inn, gitt) de andre syklistene over hele fortauet! De er ikke til å stole på!

I Oslo er det sånn at du skal stå til høyre og gå til venstre i en rulletrapp eller på et rullebånd. Dersom noen ikke gjør det, kommer jeg gjerne med en kommentar, lettere mumlende, kanskje: "stå til høyre, gå til venstre!", noen ganger slenger jeg på "bønder i by'n!" hvis jeg er litt gretten. Her kan jeg jo ikke si hverken det ene eller det andre fordi jeg ikke har vokabularet. En mulighet er jo å peke, knipse og komme med noen non-verbale lyder. Så har jeg en viss anelse om at det er veldig, veldig uhøflig. I Japan virker det som at de sier unnskyld for alt og er generelt meget høflige. Jeg bukker og bukker og sier "takk" og "hei" og "unnskyld" i mange sammenhenger hver dag.

Så da må jeg ta frustrasjonen min med meg til en som har mer erfaring med å være fremmede i et land. Xianyu og jeg er nå omtrent i samme tidssone så da ringer til Beijing med min frustrasjon. Der møter jeg rå latter, samt beskjed om at interkulturell kunnskap ikke nødvendigvis er så enkelt å omsette i praksis. No shit, Sherlock!

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post13

Søndagstur

Juli '16Posted by Heidi Biseth Mon, July 11, 2016 06:14:32
Noe så erkenorsk som søndagstur! En søndag uten pøsende regn i regntiden måtte benyttes til tur. En kollega fra Australia hadde gitt meg tips om hvor jeg skulle gå... og så hadde jeg Google Maps. Det hjelper.... Sykkelen var med helt opp til en park oppi høyden. Der måtte den parkeres. Parken var åpenbart et attraktivt mål for barnefamilier på en søndag. Jentene satt pent og tegnet. Gutten hoppet og spratt rundt og på de store lekeapparatene.
Ovenfor parken startet gåturen oppover. Sekken var pakket med ekstra sko, regnjakke, solkrem, 2 liter vann og litt frokost. Startet relativt tidlig for å unngå den værste varmen. På turen oppover var det ikke mange barnefamilier. Der var det mest pensjonister - jammen er de spreke! Turen gikk inn i dype skoger med veldig høye tujatrær (tuller ikke!)
Inne i skogen var jeg helt alene. Pensjonistene tok asfaltveien oppover. Luftfuktigheten er enormt høy og svetten silte, men jeg kom opp på Mt. Ryuozan (får ikke snudd bildet)Der var det en flott utsikt over Saijo Town og Hiagshi-Hirhosima City. Universitetet kunne jeg også se i det fjerneNoen hyggelige damer på toppen delte villig sine drops med meg. Var tydelig veldig opptatt av at FRISK drops hadde kommet i to nye utgaver, peppermynte og Rose Mix. Til tross for mitt fraseregister begrenset til 'Hei' og 'Takk', var de meget imøtekommende. Det var søndagsturen sin det!



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post12

Drikkekultur

Juli '16Posted by Heidi Biseth Sat, July 09, 2016 01:52:12
Altså... jeg har hørt noen rykter om japansk drikkekultur som jeg tenkte var myter... Etter en fest med kolleger og studenter forstår jeg at det kanskje kan være noe i det. Et meget strikt hierarki er tydelig. Studenter må omtale ansatte med sensei etter familienavn, ansatte omtaler hverandre på samme vis dersom den andre personen er samme alder eller eldre, med san etter familienavn dersom kollega er yngre. Instituttleder er skikkelig sjef. Vet ennå ikke helt om jeg må kalle ham noe annet.. Vel, alt det der ble borte etter ett glass øl/vin! De vanligvis lavmælte personene jeg her omgås med ble meget høylydte uti glass nr. 2. Skrål og latter. Ikke lenger fnis med hånden foran munnen. Og alt dette før kl 21, da var festen over 🍻😂 Det blir spennende å drikke sake med kolleger. Og nå har jeg bestilt akevitt hjemmefra. Det blir spennende! Kampai!


  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post11
Next »