Fremmed i ett år

Fremmed i ett år

Godt nytt år!

Januar '17Posted by Heidi Biseth Sun, January 01, 2017 09:27:14
De siste tre ukene av 2016 har blitt tilbrakt i Norge og Drammen - med flott utsikt over Drammen om kvelden fra stua vår (litt uskarpt, men dog...)Det har vært utrolig godt å være sammen med familie, venner og norske kolleger igjen. Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er som faktisk kan reise hjem, hjem til et land jeg forstår, hvor jeg kan de sosiale kodene, behersker språket og er velkommen. Det må i perioder være veldig tungt som fremmed i et land - uten mulighet for å reise hjem. Enklere blir det ikke dersom språket er vanskelig å lære, begrenset med sosiale relasjoner og man opplever et kaldt og fiendtlig miljø. Dette tenker jeg mye på når jeg ser en del av diskusjonene som foregår i (sosiale) media.

På den annen side har perioden hjemme gitt meg bekreftelse på hvor priviligert jeg er som har fått mulighet til å være "fremmed" for et år, et år fylt med tid til forskning og skriving. Aldri tidligere har jeg hatt en fulltids stilling med FoU. Oh, bliss! Så da utnyttes de siste dagene i Norge til fulle før jeg setter meg på flyet tilbake til Hiroshima hvor jeg effektivt jobber med forskningen/skrivingen min. I tillegg må jeg anstrenge meg ytterligere for å utvide mitt sosiale nettverk i Hiroshima og lære enda mer om hvordan det er å være fremmed i et land. Måtte 2017 bli et fredelig, lærerikt og produktivt år for oss alle! Kampai!!



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post44

Syk i fremmed land

Desember '16Posted by Heidi Biseth Mon, December 05, 2016 08:11:37
Det er ikke enkelt...! Forvirrende helsesystem, "alle" drar på sykehuset "hele tiden". Og bøtter og spann med antibiotika. Jeg har hatt min andel sykehusinnleggelser og synes det blir vel mye drama. Så det er kun når jeg absolutt må at dette er en opsjon. I tillegg er det et ork at de ikke snakker engelsk (skjønner ikke at det er mulig etter minimum 6 års engelsk på skolen!). Vel, det har vært veldig høy feber i 4 døgn (nå er jeg feberfri) og litt øm mage. Det er jo egentlig ikke noe å mase med. Febernedsettende, sørge for væske- og elektrolyttbalanse, hvile, hvile, hvile.

Så gikk jeg selvfølgelig tom for ibux og paracet. Hadde bare et par tabletter igjen. Da måtte jeg på apoteket fredag. De ansatte får jo helt panikk når det kommer inn en fremmed som ikke snakker japansk. Etter mye om og men med Google Translate App m.m. klarte jeg å få tak i ibuprofen. Det var det jeg orket da. Lørdag klarte jeg å finne ut at paracetamol ikke er vanlig i Japan. Litt kommunikasjon med min kollega Satoshi og jeg fikk vite at Bufferin var en mulighet. Søndag orket jeg å tusle bort til nærmeste matbutikk. Ved siden av er det nemlig en drugstore hvor det selges alt fra bleier, bind, shampo, balsam... og medisiner. Og jeg trengte ikke å snakke med betjeningen. Jepp, fant det!

Det skal sies at i denne perioden har det vært mange som har vist omsorg, har tilbudt meg skyss til sykehuset, handle m.m. Det er rørende og jeg er veldig takknemlig. Når språket er en så stor hindring og jeg i tillegg har vært meget redusert, er det godt med gode hjelpere.

Nå er jeg feberfri - og klar for å starte hjemreisen om 4 timer (må bare avholde et seminar først). Måtte først nyte noen solstråler på balkongen.....

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post43

Chinese quince

November '16Posted by Heidi Biseth Wed, November 30, 2016 23:50:47
Det uttales 'kwin' og er en frukt som kom til Japan fra Kina. De ser ut som enormt store, gule pærer. Tenk en pære x 4. De ble plukket på campus når jeg også plukket yuzu forrige uke. Frukten lukter nydelig, men kan ikke spises rå. Så i går kveld skred jeg til verket... måtte finne en løsning slik at det kan holde seg mens jeg nyter 4 uker hjemme. Koking må til. Tenkte jeg kunne bruke det i middagsretter. Da slang jeg inn et par sitroner og fersk chili jeg slanga på samme tur. 2 timer pluss på lav varme. Frøene gjør at det hele går mer over i rødt. 4 bokser står nå i fryseren og en i kjøleskapet. Til frokost måtte jeg prøve litt på havregrøten, NAM, NAM!

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post42

Møte med norskinger

November '16Posted by Heidi Biseth Sat, November 26, 2016 13:13:58
I dag er første gang jeg har møtt norskinger i Japan.. da teller jeg ikke med mann og bror på besøk. Det skulle altså ta 5 måneder! Jeg er ikke picky, hadde nøyd meg med en hvilken som helst svenske eller danske også, eller til og med en hvilken som helst europeer...det er langt i mellom!

Siden juli har det vært klart at dagen i dag skulle tilbringes i Kobe. Fordi Leif Ove Andsnes skulle ha konsert her. Og min kollega, Satoshi Higuchi, og resten av hans familie elsker klassisk musikk. Sønnen, Fumito, er selv en habil pianist og studerer musikk på universitetet. En dag i juli forstod jeg også hvilket hierarkisk samfunn Japan er. Irriterer meg ganske mye! Higuchi junior er ofte frivillig bistand på konserter, men får aldri love til å møte utøveren. Han står tydeligvis altfor langt ned på rangstigen til det. Jeg skjønte at Andsnes var høyt verdsatt i familien. Fumito og jeg fant ut at han skulle på turne i Japan i november. Jeg fikk tak i billetter og sa til Fumito at jeg skulle stå på hodet for å få til et møte med Andsnes. Familien trodde ikke det var mulig, men jeg har forsøkt å forklare det flate hierarkiet i Norge.. og jeg tok kontakt med den norske manageren (ikke den japanske). Resultatet: yeah! Og jeg kunne prate litt norsk med en vestlending... Fumito fikk autograf på en CD og fikk overrakt sake fra Kamotsuru bryggeriet i Saijo, den Obama drakk med statsminster Abe i mai (veldig god!). Og så traff jeg Ola fra Osaka på utsiden av konsertlokalet. Jeg sa, "Du ser norsk ut". Han svarte, "Det gjør du også".. og praten var i gang. TO norske på en dag er litt overveldende!



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post41

Yuzu

November '16Posted by Heidi Biseth Wed, November 23, 2016 07:23:46
Det er ikke bare kultur og språk som er vanskelig når man er fremmed i et land. Flora og fauna er også ukjent. Ikke alt, men mye. Her er det mye nytt å lære! Mariko (a tribute to you!) har jeg skrevet om tidligere. Hun tok meg med på en workshop angående villsvin. I går var det nydelig høstvær og vi tok en liten runde på campus. Hun vet hvor all frukt og urter er - og det er bare å forsyne seg smiley Denne gangen var det yuzu - en sitrusfrukt som vokser på et lite og tornete tre. Ikke sprøyta så det var litt "rusk" i skallet. Ganske syrlig, omtrent som grapefrukt - kjempegodt! Yuzu brukes på mange måter: i mat, ha i badevannet og som medisin. Det er en frukt som i sin tid ble brakt over fra Kina via Korea. Mer info her. Jeg bestemte meg for å lage marmelade - og det har jeg brukt hele formiddagen på (helligdag igjen....husker ikke hvorfor). Etter alle kunstens regler (Mariko sendte oppskrift) har jeg skrellet, tatt ut steiner, kokt, avkjølt, kokt igjen, sterilisert glass osv....Det trenger ikke brukes som syltetøy... det er også mulig å tilsette den i teriaki-saus eller ta et par teskjeer og tilsette kokende vann slik at man får en god te. Med denne marmeladen blir det da med biter oppi.
Nå står alle glassene til avkjøling og håper sluttresultatet blir bra. Her blir det sikkert med noen glass hjem til jul :-) Hurra for Mariko som lærer meg å bruke japansk flora!



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post40

Kyoko I

November '16Posted by Heidi Biseth Fri, November 18, 2016 03:12:53
This time I'll write in English as I know Kyoko I (the first/primera) is following the blog. Sometimes I come accross people who absolutely go out of their way to make me feel welcomed. Kyoko (and her husband) is one of those. Trying to read my blog, seeing my frustrated face - and she decides to drive for one hour to visit me in my office, bringing a home made apple cake (nam, nam!), flowers from her garden, Carp cakes (Hiroshima's baseball team), and manga - "Hiroshima's Revival" to ensure that I learn more about the area's history and cultureSo now I'm going to read manga for the first time in my life (never seen it on TV either), luckily in English. She also introduced me to another Kyoko, one working at the university, trying to ensure that I know more people in my surroundings who speaks English so I don't have to feel so lonely.
My point here being that sometimes we can be a significant person in another's life, contributing to inclusion in society. Let's go for it! Kyoko I, the hero of this week :-)



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post39

Sinna!

November '16Posted by Heidi Biseth Tue, November 15, 2016 02:19:29
Advarsel: syting kommer!
Nå har jeg i lengre tid følt på en frustrasjon over samfunnet jeg lever i...Det har nok vært en av grunnene til at jeg har skrevet så få blogginnlegg. Skal det ikke være rosenrødt og spennende å leve i en annen kultur, da? Det er det ikke alltid! Jeg sliter med å forstå kulturen og mentaliteten, jeg sliter med språket (ja, jeg har valgt å fokusere på jobb i stedet for å lære meg språk), jeg har ingen kolleger i nevneverdig grad å snakke med, og tilbringer stort sett fritiden alene. "Japan doesn't agree with me", sier jeg høyt til meg selv. Omtrent som å si at jeg passer ikke inn her. Ikke vil jeg assimileres og ikke kan jeg integreres. Jeg er absolutt marginalisert - og det er ikke bare min manglende vilje til å anstrenge meg for å bli en del av samfunnet som bidrar til det.

Jeg vet at når jeg er sint kan det også være fordi jeg er lei meg .. og det er nok her mye ligger. Ensomhetsfølelsen døyves ved mange telefonsamtaler hjem. Jeg savner maten hjemme, alle de gode grønnsakene og nydelige frukten. Drittlei miso-suppe og nudler - og min egen matlaging. Kjipt å sitte dag etter dag på kontoret helt alene, kolleger som snur og går en annen vei når jeg går i gangen fordi de ikke vil måtte snakke engelsk. Da mumler jeg noen ufine gloser på norsk... og de har det blitt mange av den siste måneden.

Det er ikke behov for eller ønskelig med velmenende råd fra noen i denne situasjonen. Jeg har stilt diagnosen: brakkesjuke! Jeg er isolert og kjeder meg. Får ikke ut mitt potensiale og min energi slik jeg ønsker. Sånn kan det være når man er fremmed i et nytt land!



  • Comments(3)//blogg.heidibiseth.no/#post38

Kvinner

November '16Posted by Heidi Biseth Tue, November 15, 2016 01:53:11
Ja, det var en generell overskrift... og nå skal jeg generalisere litt for å sette ting på spissen (altså intet vitenskapelig snikksnakk her). Altså, kvinner i Japan lever i et samfunn som fortsatt er patriarkalsk. Mennene er i sentrum og øverst i hierarkiet. En sannhet med modifikasjoner: av 20 personer i regjering er faktisk tre kvinner (justisminister, forsvarsminister og minister for sommer-OL 2020). I samfunnet generelt er det mange kvinner som får høyere utdanning og går ut i arbeidslivet - til de gifter seg og får barnDa er det sterke sosiale forventninger om at kvinnen skal være hjemmearbeidende. En kvinne kan heller ikke beholde sitt eget etternavn når hun gifter seg, hun må skifte til mannens (dersom ikke mannen skifter til hennes.... sjeldent!). Dette har vært tatt til høyesterett som har avgjort at det japanske samfunnet ikke er modent for at mann og kvinne kan ha ulike etternavn når de gifter seg (bindestreksnavn er uakseptabelt).

Kvinners pensjon er også knyttet opp til mannens arbeid. Og så er hun forventet å ivareta barnas skolegang. Kvinnens kvalitet som mor blir blant annet vurdert etter hvor godt barna gjør det på skolen. Far kan godt gi samme bidrag, men dersom mor ikke gjør det, er hun en dårlig mor og sosialt stigmatisert. Til og med av kolleger blir barn og unges "dårligere moral enn i tidligere tider" tilskrevet at kvinnene går ut i arbeidslivet og ikke følger opp barna slik hun skal. Puh - jeg blir svett!

I tillegg til alt dette er det et stort press på å være feminin og vakker. Kvinner kan godt jobbe 12+ timers dager, men må se fresh ut på jobb og ta seg godt ut (jeg feiler). Det innebærer også at hun må tie i et rom med mannlige kolleger (jeg feiler). Le høyt er uhørt, det må være med hånden for munnen og et stille knis (jeg feiler big time!).

Det forundrer meg at kvinners rolle er så svak i et land som Japan. Og at kvinner ikke utfordrer dette mer...





  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post37
« PreviousNext »