Fremmed i ett år

Fremmed i ett år

Kvinner

November '16Posted by Heidi Biseth Tue, November 15, 2016 01:53:11
Ja, det var en generell overskrift... og nå skal jeg generalisere litt for å sette ting på spissen (altså intet vitenskapelig snikksnakk her). Altså, kvinner i Japan lever i et samfunn som fortsatt er patriarkalsk. Mennene er i sentrum og øverst i hierarkiet. En sannhet med modifikasjoner: av 20 personer i regjering er faktisk tre kvinner (justisminister, forsvarsminister og minister for sommer-OL 2020). I samfunnet generelt er det mange kvinner som får høyere utdanning og går ut i arbeidslivet - til de gifter seg og får barnDa er det sterke sosiale forventninger om at kvinnen skal være hjemmearbeidende. En kvinne kan heller ikke beholde sitt eget etternavn når hun gifter seg, hun må skifte til mannens (dersom ikke mannen skifter til hennes.... sjeldent!). Dette har vært tatt til høyesterett som har avgjort at det japanske samfunnet ikke er modent for at mann og kvinne kan ha ulike etternavn når de gifter seg (bindestreksnavn er uakseptabelt).

Kvinners pensjon er også knyttet opp til mannens arbeid. Og så er hun forventet å ivareta barnas skolegang. Kvinnens kvalitet som mor blir blant annet vurdert etter hvor godt barna gjør det på skolen. Far kan godt gi samme bidrag, men dersom mor ikke gjør det, er hun en dårlig mor og sosialt stigmatisert. Til og med av kolleger blir barn og unges "dårligere moral enn i tidligere tider" tilskrevet at kvinnene går ut i arbeidslivet og ikke følger opp barna slik hun skal. Puh - jeg blir svett!

I tillegg til alt dette er det et stort press på å være feminin og vakker. Kvinner kan godt jobbe 12+ timers dager, men må se fresh ut på jobb og ta seg godt ut (jeg feiler). Det innebærer også at hun må tie i et rom med mannlige kolleger (jeg feiler). Le høyt er uhørt, det må være med hånden for munnen og et stille knis (jeg feiler big time!).

Det forundrer meg at kvinners rolle er så svak i et land som Japan. Og at kvinner ikke utfordrer dette mer...





  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post37