Fremmed i ett år

Fremmed i ett år

På klinikken

Februar '17Posted by Heidi Biseth Wed, February 15, 2017 03:39:51
De siste tre måneden har vært preget av sykdom. Det er spesielt vanskelig i et fremmed land. Det er ensomt. Det er skummelt og skremmende. Misforstå meg rett, det japanske helsevesenet er godt utviklet og mer effektivt enn hjemme. Men jeg føler meg så hjelpeløs. I tillegg til å være fysisk redusert, skal jeg forholde meg til språklige utfordringer. På norsk har jeg et ganske stort medisinsk vokabular og kan diskutere adekvat med legen. Her må jeg oversette til engelsk. Da forstår jeg at engelsken min er begrenset. Så er det absolutt ikke vanlig at legen snakker engelsk, og i hvert fall ikke annet personal på klinikken. Alle snakker til meg på japansk og jeg forstår null! Derfor er jeg fullstendig avhengig av en tolk. Men tolken er ikke vant til en diskusjon med legen, tar legens ord for sannhet, og gjør som hun får beskjed om. Ikke jeg! Å kommunisere gjennom tre språk er krevende i seg selv. Så får jeg ikke formidlet mine tanker, min frykt eller diskutert med legen. Så må jeg i tillegg utlevere private detaljer til tolken. Alt dette i en situasjon hvor jeg i utgangspunktet har lite energi. Det er krevende!



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post52

Valentine's Day

Februar '17Posted by Heidi Biseth Wed, February 15, 2017 02:49:09
Nå har jeg aldri vært opptatt av "slike" dager, men jeg trodde i hvert fall at jeg hadde en oversikt over hva dette handler om: at kjærestepar viser hverandre spesiell oppmerksomhet, spiser en god middag sammen, blomster osv. Min kjære er ikke her så dette var altså irrelevant, tenkte jeg. Så feil kunne jeg ta!

I Japan viser man både venner, kolleger og kjæreste oppmerksomhet....med sjokolade
som vanlig nydelig pakket inn. "Giri-choko" har ingen romantiske undertoner og gis til mannlige kolleger/venner, "Tomo-choko" til kvinnelige. Jeg fikk sjokolade fra seks kolleger, men hadde selv ikke kjøpt inn noe. Kulturell bommert! Vel, det er en mulighet for å gjøre opp for dette. En måned senere, 14. mars er det White Day. Da må jeg gi sjokolade til de jeg fikk Tomo-choko fra 14. februar. Selv om jeg ikke er i Japan på det tidspunktet, skal jeg sørge for innkjøp av deilig norsk sjokolade. Det kan nok ikke matche nydelig japansk innpakking, men litt småkonfekt kan jeg nok få tak i. Kulturelle koder siver sakte inn hos Biseth..og jeg lærer gjennom å feile.



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post51

Yoga

Februar '17Posted by Heidi Biseth Sun, February 05, 2017 04:06:26
Strengt tatt handler vel ikke dette om å være fremmed i et nytt land, men det handler om å føle seg uttafor - og det er innafor på bloggen min.

Det er en egen yogaklubb på HiroDai (Hiroshima Daigakun=Universitet) drevet av en doktorgradsstudent, Jiyun, på frivillig basis. I utgangspunktet er den for studenter, men jeg har fått lov til å snike meg med. Lokalene er til utlåns rett oppi veien for der jeg bor og ser ca ut som dette med tatami-matter på gulvet og bare plass til 10 deltakere.

Jiyun er en fantastisk dyktig instruktør. Hun kommer med noen engelske ord innimellom for å forsikre seg om at jeg forstår det elementære. Hun ber meg om ikke gjøre øvelser jeg ikke klarer. Jeg har i hvertfall lært meg å telle til tre på japansk og "pust inn", "pust ut". Kanskje ikke nyttig i så mange andre sammenhenger, men dog.

Hvorfor føler jeg meg uttafor? De andre deltakerne er studenter og det betyr fra 19 år og opp til kanskje midten av 20. Jeg er omtrent dobbelt så gammel. De fleste er myke som fy! Jeg er relativt myk, men det er altså ikke sammenlignbart. Og så er de små - både i høyde og i størrelse. Jeg føler meg som en elefant inni det rommet - og veldig glad det ikke er speil der! Ikke har de født barn heller så ingen mage- og bekkenmuskelatur som er herja med. Knipe sammen bekken og mage for å gjøre en øvelse virker lett som bare det, mens jeg desperat forsøker å kommunisere med muskelaturen nedi der og få den til å samarbeide. Så var det den manglende balansen, da. Vi skal stå på et bein, tvinne det andre rundt, tvinne armene sammen og strekke de oppover. Herlighet - jeg mister balansen bare jeg løfter det ene beinet fra matta! Inni hodet mitt tenker jeg "trene, trene, trene... det er bra når du skal inn og ut av kajakken!" De andre står der som søyler. Den siste øvelsen går aldri bra: ligge på ryggen på gulvet, strekke beina opp mot taket - og så sakte senke dem bak hodet. Har gitt opp. Ligger helt stille... og håper de andre har nok med seg selv.

Å føle seg uttafor handler vel blant annet om å ikke mestre. Det gjør jeg ikke i denne situasjonen. Det går på pur selvdisiplin, jeg vet det er bra for kroppen. Men Jiyun gjør sitt for at jeg skal føle meg integrert i gruppa, det skal hun ha! Så får jeg bare fortsette å komme på yoga selv om jeg føler meg uttafor og fremmed, det er mitt bidrag til integrering i yogagruppa.





  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post50

Nå er det vår!

Februar '17Posted by Heidi Biseth Sun, February 05, 2017 03:38:56
...offisielt i hvert fall. Temperaturen om natta lurker rundt 0 grader. Dersom det er sol, kan det likevel bli riktig godt i solveggen på balkongen min midt på dagen.

I Japan, som i så mange andre land, avsluttes og påbegynnes årstider på bestemte datoer. For eksempel er det sommer fra 1. juli til 15. august. Punktum. Det kan godt være rundt 30 grader både før og etter, men det er likevel ikke i sommer. Slik er det også med vinteren. Jeg er litt usikker på når den begynte, men siste vinterdag var i hvertfall på fredag (3. februar). Min kollega, professor Higuchi, svingte innom kontoret mitt på fredag for å fortelle litt om Setsubun, siste vinterdag. På tradisjonelt vis renses hjemmet for onde ånder ved at barna kaster tørre bønner/erter på åndene (selv om de ikke er synlige) - samtidig som de skriker så høyt de kan (!) - ikke vanlig blant japanere....
Og første vårdag (i går) var en strålende lørdag. Et par timer tilbrakt på balkongen min i solveggen med lydbok og strikketøy. Herlig med vår - en fordel med å bo i et fremmed land som har litt mildere klima enn hjemme :-) God vår ønskes fra Saijo, Higashihiroshima!





  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post49

Strikking

Januar '17Posted by Heidi Biseth Fri, January 20, 2017 06:19:08
Født inn i en familie av strikkere, har jeg strikket i 35 år - sånn til og fra. Nesten som meditasjon, deilig å gjøre når jeg sitter på flyet, foran TV'en, hører på lydbok eller musikk. Ubeskrivelig deilig når jeg skal koble av fra teorier, skriving, undervisning. I mange land er ikke dette en aktivitet for akademikere. Det er for "lavere klasser" i samfunnet. Det bryr vi oss ikke særlig om i Norge - heldigvis. I Japan er det mange som driver med håndarbeid, som oftest de hjemmearbeidende kvinnene (dem er det mange av!). Og altså ikke de som jobber på min arbeidsplass.

En dag ga jeg bort et par hjemmestrikkede ullsokker til en kollega. Hun var kjempefornøyd - og ville lære å strikke. Full av energi og god til å organisere: Dette kunne ikke være en godt skjult hemmelighet! Her måtte flere inviteres. Dermed ble HU (Hiroshima University) Knitting Club født. Facebook event opprettet. Postere ble hengt opp på campus med invitasjon (jeg synes det var litt flaut...):Jeg tenkte at dette ble nok en ensom affære, men der tok jeg feil! Onsdag denne uken var det 6 personer innom kontoret mitt for å lære sokkestrikking, i hvert fall begynnelsen... Det var over all forventning
Deltakerne var administrative såvel som vitenskapelige, studenter og ansatte. Herlighet for en "ice breaker"! Jeg har hatt en plakat på kontordøra mi i et halvt år - en invitasjon til å spise lunsj med meg og diskutere fag og forskning. Oppmøtet kan telles på en hånd i den perioden. Men strikking kommer folk til! Jepp, nå er den faglige plakaten tatt ned fra kontordøra. Velkommen til HU Knitting Club er satt opp i stedet. Tror det tiltrekker flere folk smiley



  • Comments(2)//blogg.heidibiseth.no/#post48

Den ene...

Januar '17Posted by Heidi Biseth Fri, January 20, 2017 05:45:17
Altså... noen ganger er det ikke så mye - eller så mange som skal til! Det er den ene..., den ene personen som "brer vingene sine" litt rundt meg. Den ene personen som popper innom kontoret med en kopp kaffe og sier "Hei!". Den ene som viser meg hvilke trær som bærer gode frukter til å lage syltetøy av - i dette landet hvor jeg er ukjent med plantene. Den ene personen som skjønner jeg strever med å forstå 90% av matvarene i butikken fordi jeg ikke kan lese alle disse rare symbolene (altså japanske) og som tar meg med for å vise meg hvilke matvarer som kan brukes til hva. Den ene.. som sjenerøst introduserer meg til sine venner og sin familie - og dermed gir meg et bedre utgangspunkt for å jobbe med mitt sosiale nettverk. Den ene... gjør hverdagen min mye lysere. Selv om jeg likevel mest er alene, har jeg plutselig mye mer overskudd til å håndtere dagene.

Jeg er fremmed kun i ett år.. så reiser jeg hjem til det kjente. Hva med de som er fremmede i Norge uten mulighet til å reise hjem? Kan vi bidra med enkle ting i hverdagen som gjør det litt lettere å være til? Kan vi være den ene....? Det koster ikke mye

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post47

Kommunikasjon

Januar '17Posted by Heidi Biseth Fri, January 20, 2017 05:02:36
Jeg trodde det i all hovedsak var mine manglende japanskkunnskaper som skapte trøbbel i kommunikasjonen! Og selvfølgelig at jeg sliter med de sosiale kodene....Så kom jeg over en veldig morsom artikkel i Japan Times fra november. Forfatteren hevder at japanere i uminnelige tider har hatt problemer med kommunikasjon, ikke bare med gaikokujin (fremmede), men også med hverandre. Det eksisterer en nasjonal myte, ishindenshin, om at alle japanere forstår hverandre uten å si noenting..... Muligens fungerer det godt (nok) innad i Japan, men det innebærer at det tar lang tid før en samtale kommer i gang og at beslutninger fattes. Det skal visst følge med store sosiale utfordringer, spesielt for menn. Takuma (43) hevder at manglende kommunikative ferdigheter fører til at han ikke kan bli venn med fremmede eller med kvinner. Dermed går han på engelsk kurs og kurs som skal gjøre ham mer attraktivt på ekteskapsmarkedet - med mål om å kunne gifte seg når han blir 45.

House of Cards på Netflix skal visst være en stor hit, ansett som et sted man kan hente ideer og inspirasjon til å bli bedre på kommunikasjon. Kanskje må jeg pløye meg gjennom alle sesongene en gang til for å kunne kommunisere bedre med japanere? smiley



  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post46

Å holde seg varm

Januar '17Posted by Heidi Biseth Mon, January 09, 2017 02:41:36
Det er ikke like kaldt i lille Saijo (i Øst-Hiroshima) som i Drammen, MEN boligene er virkelig ikke isolerte. Seriøst! Gradestokken kan krype over i den blå delen, men ikke isolerglass eller isolasjon i vegger - puh! Kjenner jeg savner den varme vedovnen hjemme..... Japanere har likevel sine triks - her er ett av dem:
Bord med dyne rundt hele veien.... Så fancy leilighet har ikke jeg, men har en parafinovn for å redusere strømforbruket. Den varmer godt, men det er selvfølgelig kun når den står på. Med en gang den slås av, dropper temperaturen til godt under komfortemperatur inne. Ullsokker, lag på lag med klær, skjerf, teppe (ja, innendørs!) - og litt strøm for at fingrene ikke skal fryse på tastaturet. Toppet med en kanne varm te, samt knekkebrød med brunost (kom akkurat inn døra i min savnede koffert).

Jeg sliter virkelig med å forstå den japanske logikken med så dårlig isolerte boliger. Vi må selvfølgelig slå av lys i rom vi ikke er i - for å spare strøm. Men den enorme mengden strøm som går med til å kjøle i sommerhalvåret og varme i vintermånedene er et ikke-tema. Ja, ja, hva skal en stakkars fremmed si?

  • Comments(0)//blogg.heidibiseth.no/#post45
Next »